Fra formgiver til brobygger

Arkitekt Eli Grønn har brukt nesten 20 år på å forme steder folk lever i. Nå har hun tatt permisjon fra ADD Arkitekter for å jobbe som seniorrådgiver for arkitektur, by- og stedsutvikling i DOGA. Der har hun oppdaget at rollen som brobygger er like krevende som den er inspirerende.

DOGA er en stiftelse og nasjonalt kompetansemiljø for design og arkitektur, og en del av statens virkemiddelapparat. Eli Grønn kom inn som seniorrådgiver som følge av at den nasjonale arkitekturstrategien, «Rom for kvalitet», ble vedtatt i fjor. 

– Det var en milepæl, og veldig fint at det skjedde for faget. Nå skal jeg jobbe med etterarbeid og prøve å finne veien videre, sånn at kommunene rundt om i landet kan bruke den mer aktivt. Målet er økt kvalitet på det som bygges, altså det som kalles bygde omgivelser i strategien, sier hun.

Støtte for kommunene

Med to mastere, én i arkitektur og én i urbanisme, og nesten to tiår i privat sektor, er Eli vant til å være formgiver. I DOGA er rollen en annen.

– Nå skal jeg være en brobygger, og være til støtte for primært kommunene, men også resten av arkitekt- og designbransjen. Det er en rolle som oppleves som meningsfull og viktig, og jeg merker at den kunnskapen og støtten vi kan bidra med blir satt pris på, sier hun.

I DOGA jobber folk med ulik bakgrunn. Noen fra fylkeskommunen, noen fra kommunen, og Eli fra privat sektor. Det gir et mangfold av perspektiver på arkitektur som hun setter pris på. I arbeidet hentes det inn ekspertise fra byarkitekter, akademia og eiendomsutviklere for å forstå hva som trengs for å få til god utvikling. 

Se bakover for å se fremover

Eli brenner for stedsutvikling og byutvikling, nettopp fordi det er den delen av arkitekturfaget som alle må forholde seg til. Hun mener den nye arkitekturstrategien treffer godt fordi den setter hverdagslige nabolag i sentrum.

Et sentralt prinsipp for henne er stedstilpasning og stedstilhørighet. Det handler ikke om å kopiere fortiden, men om å lære av den.

– Man skal jo ikke lage noen kopi av fortiden på noen som helst måte, men man kan trekke ut referanser fra den som man tar med seg inn i fremtiden. Stedene våre har grodd frem over lang tid, og det er ofte gode grunner til det. Jeg tror veldig på at man må se bakover for å se fremover, sier hun.

Erfaringene fra pandemi og endrede økonomiske forutsetninger har dessuten vist hvor viktig det er å planlegge for tilpasningsdyktighet. Det som tegnes i dag skal leve i minst 100 år, og verden kan se svært annerledes ut allerede om ti år.

Områdemodning

På spørsmål om hvilke prosjekter hun er mest stolt av å ha jobbet med, er svaret enkelt. Det er de prosjektene der hun har jobbet med områdemodning. Begrepet handler om å ta et sted i bruk mens man tenker på hvordan det skal bli. Invitere folk inn, aktivere rommet, og la det leve før de permanente løsningene er på plass.

– Det handler om å invitere folk inn og prøve å se hva som allerede er bra her, og legge til noen ting. Kanskje ikke permanent, men noe som gjør at stedet blir aktivt tatt i bruk. Da lærer man utrolig mye om stedet, sier hun.

Hun understreker at områdemodning krever at offentlig og privat sektor må møtes og ville det samme. I slike prosjekter må offentlig sektor kanskje være smidigere med tillatelser. Privat sektor må se verdien, selv om det er vanskelig å regne hjem på kort sikt. Kreative fagfolk, både landskapsarkitekter, arkitekter og andre, trengs til å skape det. 

– Byene og stedene våre blir jo aldri ferdige. De er i endring hele veien og det er derfor vi synes de er spennende, sier hun.

Mange hensyn

Det Eli beskriver som mest fascinerende med faget er nettopp kompleksiteten med at så mange hensyn skal passe sammen. Landskap og bebyggelsestruktur. Fortid, nåtid og en tenkt fremtid. Overvann, mobilitet, lek og næringsliv. Sosial, miljømessig og økonomisk bærekraft.

– Det er lag på lag med hensyn, og det er stor kompleksitet og mange aktører. Å få alle til å snakke godt sammen, det er veldig spennende og utfordrende. Men det er også veldig gøy når det fungerer, sier hun.

Den brede erfaringen fra privat sektor er noe hun tar med seg som et verdifullt verktøy inn i DOGA. Med et nytt sett briller på, oppdager hun faget fra en annen vinkel, og er overbevist om at alle burde prøve litt ulike ting om man har mulighet.

– Det er veldig, veldig lærerikt og gøy. Det er så mange flinke folk og ildsjeler i hele det langstrakte landet vårt, og jeg synes det er veldig inspirerende å se hvor opptatt folk er av lokalsamfunnene sine. De gjør virkelig sitt ytterste for å skape gode omgivelser på stedet sitt, sier hun.